Museene forteller: Hvordan fikk koronaminne-innsamling så stort gjennomslag?

Hvem: Jörgen Löwenfeldt, prosjektleder for digital innsamling ved Nordiska museet i Stockholm.

Hva består arbeidsoppgavene dine av?

Jeg utvikler ulike digitale innsamlinger for Nordiska museet. Jeg arbeider også med å utvikle presentasjonen av innsamlingene, gjerne digitalt.

Hvordan bruker du Minne i arbeidet ditt?

Minnen.se er navet i våre digitale innsamlinger som retter seg mot allmennheten, og som tar utgangspunkt i crowdsourcing. På sikt skulle også se at museet bruker Minnen.se i kuratorenes og fotografenes arbeid, som en digital minnebank.

Hvorfor startet du innsamlingen av folks erfaringer fra COVID-19 i Minne?

Vi har erfaring med å raskt starte innsamlinger gjennom Minnen.se, for eksempel i sammenheng med terrorgjerningen på Drottninggatan og rundt #metoo.

Denne gangen gikk det ganske fort. Jeg og min nærmeste sjef besluttet å agere, og da rådspurte vi avdelingssjefen for kulturhistoriske, samt en av kuratorene, for å passe på at vi stilte de rette spørsmålene og etterlyste rett type materiale. Samme dag spurte vi Norsk Folkemuseum om de var interessert i å starte en identisk innsamling i Norge. Allerede etter noen timer hadde nyhetsbyrået TT skrevet om innsamlingen, og vi merket at behovet for å skrive inn var stort. Effekten var umiddelbar. At vi valgte å begynne innsamlingen, hang sammen med den ekstreme påvirkningen i hverdagen som korona fikk for mennesker, og i og med at Nordiska museet skal dokumentere hverdagen i Sverige, ble det selvsagt at vi skulle handle raskt.

Hva slags reaksjoner og respons har du fått?

Når jeg skriver dette, har vi fått inn snart 3500 bidrag. Siden vi dro i gang innsamlingen, har det kommet veldig mye mail og respons fra deltakerne, men innsamlingen har også medført daglig kontakt med media og ulike firma, organisasjoner og forskere som vil innlede samarbeid med Nordiska museet. Innsamlingen dekker jo hele Sverige, så på en måte har vi blitt «Sveriges minne» koblet til tiden med korona, og det er også i den rollen vi har pratet med media (TV, radio og aviser).

Hvilke faktorer er avgjørende for at arbeidet skal lykkes?

Dette gjenstår å analysere ordentlig, men det er klart at vi har fundert en del på hva som gikk rett denne gangen. Våren … har vi lansert enda en innsamling, Mitt liv, som retter seg mot skolebarn, som også fikk stort gjennomslag i media – 1700 deltakende barn i løpet av noen uker. Der var nøkkelen at oppgaven var å fortelle om en dag i livet, som akkurat nå berører korona. En annen nøkkel der var at vi har hatt en testklasse som media har kunnet prate med, filme og fotografere. Ja, kort og godt har media vært en viktig puslespillbrikke i å få fart på innsamlingene.

Men det skal sies at media først og fremst har vært interessert når de har fått vite at interessen for å delta har vært stor. Så det er egentlig det spørsmålet jeg bør besvare: Hvorfor har mange villet delta i koronainnsamlingen? Jeg tror tittelen har vært viktig: «Coronaviruset i Sverige – berätta för framtiden». Den sirkler inn hva det handler om, hvem som er berørt, hva man skal gjøre, og fremfor alt – hvorfor man bør gjøre det. Spørsmålet «what’s in it for me» er avgjørende, føler jeg, når vi snakker om crowdsourcing. Her er formålet å hjelpe fremtidens forskere, og indirekte også bearbeide denne spesielle tiden i alles liv. Vi har tatt utgangspunkt i personen som forteller og ikke fra museet. Spørsmålene er også utformet for å være enkle, få og lette å besvare.

Den som forteller, skal fokusere på spørsmålene og ikke på om den vil være med. At vi var først, bidro selvsagt også. Vi jobbet raskt og var på plass når interessen var som størst.

I Mitt liv-innsamlingen har «berätta for framtiden» også vært nøkkelen, tror jeg. Å få barn til å interessere seg for tid. Selve innsamlingen drives der av lærere, så der behøver vi ikke anstrenge oss like mye for å få absolutt alle elever interessert i prosjektet. Det er i stedet læreren som er nøkkelen.

Jeg tror at man bør tenke slik med alle typer digitale innsamlinger. Hvorfor skal man delta? Og hvis det ikke er selvsagt at man skal gjøre det, trengs en innsamler/samarbeidspartner. I dette tilfellet læreren.

Hva skulle du ønske du hadde visst før du startet prosjektet?

Vi hadde trengt mer ferdige prosesser for hvordan vi skal agere i slike situasjoner. Nå ble innsamlingen til gjennom egne initiativer, men det var ikke selvsagt at vi skulle gjøre det. Neste gang noe liknende skjer, burde vi ha ferdige handlingsplaner slik at det ikke blir personavhengig. Så er spørsmålet om vedlikehold og løpende forvaltning også et nøkkelspørsmål. Denne innsamlingen har slukt mer enn hele min arbeidstid i løpet av våren. Man må ta høyde for mediekontakter, forespørsler og allmenn support. Det er ikke bare å skape et skjema på nettet og gå derifra. Det krever et konstant nærvær som er tids- og energikrevende.

Hva var det mest overraskende og givende du har lært deg i prosessen?

Gjennom koronainnsamlingen har jeg fått opp øynene for hvilket fordypet materiale vi kan samle inn ved hjelp av frivillighet. Ellers har ikke alltid innsamlingene nådd så mange eller gitt et så rikt materiale. Denne gangen kjennes det som at vi har fått dagbøker donert til museet, som man også er villige til å dele av. Nettopp det; den tekniske modenheten i samfunnet og åpenheten mot omverdenen, har overrasket meg litt. Eller, det det har fungert som en aha-opplevelse. Vi når til og med eldre via nettet nå for tiden, og det synes ikke å avta. Gjennom disse fremgangene har vi unektelig fått blod på tann og tenker på hvordan vi skal kunne utforme fremgangsrike innsamlinger digitalt i fremtiden.  

Hvilke råd har du til andre som vil bruke Minne?

Still spørsmålet «what’s in i for me» fra brukerens perspektiv. Å få noen til å dele av sin tid og sine erfaringer krever at man gir noe tilbake. Det handler da ikke om penger, men kanskje et løfte om å bevare personens meninger og tanker for fremtiden. Gjør dette tydelig. I det hele tatt bør hele innsamlingen være tydelig og enkel å delta i. Det finnes noen ganger ønsker om å ha lange beskrivelser og mange spørsmål i skjemaet, og det tror jeg passer bedre for innsamlinger der man har en utpreget innsamlinger som jager inn beretningene (for eksempel en kurator eller lærer). Når det bygger på frivillighet, må tersklene være lave.

Dessuten: Interessér media for å få spredning. Og bruk sosiale medier (kjøp gjerne annonser). Det gjelder å være der folk er. Klikker man på lenken, havner man jo direkte i skjemaet. Det merket vi i begynnelsen av koronainnsamlingen, at villigheten til å dele den i sosiale medier var stor. Man kjente at man gjorde nytte bare ved å spre innsamlingen. Også der ligger det et «hvorfor» innebygd. Alle trenger ikke å delta selv, men markedsføringen var også viktig.

Er det noe annet du vil legge til?

Vi har fundert en del rundt hvordan materialet skal presenteres, og det kommer også en del spørsmål om rundt dette. Vi satte ganske raskt sammen et eget kart for å kunne vise hvor fortellingene kommer fra. Det har vi merket at har ført til at mange også bruker innsamlingen kun for å lese, og lokalmedia har kunnet ha innslag av typen «70 personer i Kronoborgs län har berättat om livet med corona»

Se kartet over innsamlede koronaminner (både Norge og Sverige) 

Jeg kunne også tenke meg å sette sammen en digital utstilling med noen av de kvalitetsmessig beste bidragene, men der har ikke tiden riktig funnes ennå. Her skulle jeg gjerne ha en ferdig form for presentasjon til neste gang vi må jobbe på denne måten. Minnen.se er et godt verktøy for innsamling, men det gjenstår mer å ønske seg i presentasjonen, synes jeg. Hvis vi kan vise fram bidragene pent og museumsmessig, tror jeg også vi kommer til å få flere til å stille opp.